Collegiatkirken Saint-Barthélémy
Tempelet ble grunnlagt av sognepresten i katedralen Saint Lambert, Godescalc de Morialmé, under regjeringen til prinsbiskop Baldéric (1008-1018), etterfølger av Notger. Det er et verdifullt vitnesbyrd om den romanske arkitekturen i Rhin-Moses-stilen. Kollegiatkirken ble bygget utenfor bymurene etter en opprinnelig latinsk korsplan, og ble gjenoppbygd mange ganger. Det østlige koret (koret), med en flat endevegg, stammer fra slutten av 1000-tallet. Tverrskipet og de tre skipene ble lagt til på begynnelsen av 1100-tallet. Den massive vestfløyen («Westwerk»), som danner den fremre delen, ble bygget sist, rundt 1170–1185. Kirken ble restaurert på 1300- og 1500-tallet og modernisert på 1700-tallet.
Etter rekonstruksjonen av koret (rundt 1706) ble det lagt til to ekstra sideskip (rundt 1735-1748), og en monumental portal ble hugget inn i hovedfasaden, som erstattet de opprinnelige sideinngangene. Bygningen er toppet med et hvelv, og hele interiøret er dekket med stukkatur og malte dekorasjoner. Etter oppløsningen av kollegiatkapitlet (1797) ble St. Bartholomew-kirken omgjort til et militærlager. Kollegiatkirken ble gjenopprettet til religiøs tilbedelse i 1803, og fra da av var den en sognekirke. Eiendelene ble deretter utvidet til å omfatte den berømte døpefonten fra kirken Notre Dame-aux-Fonts (regnet som et av de "syv underverkene i Belgia"), klokkespillet fra Val-Saint-Lambert-klosteret og et vakkert sett med skulpturer fra sognekirken Saint-Thomas, som ble ødelagt på begynnelsen av 1800-tallet. Mellom 1999 og 2006 gjennomgikk kirken en grundig renovering.
Etter rekonstruksjonen av koret (rundt 1706) ble det lagt til to ekstra sideskip (rundt 1735-1748), og en monumental portal ble hugget inn i hovedfasaden, som erstattet de opprinnelige sideinngangene. Bygningen er toppet med et hvelv, og hele interiøret er dekket med stukkatur og malte dekorasjoner. Etter oppløsningen av kollegiatkapitlet (1797) ble St. Bartholomew-kirken omgjort til et militærlager. Kollegiatkirken ble gjenopprettet til religiøs tilbedelse i 1803, og fra da av var den en sognekirke. Eiendelene ble deretter utvidet til å omfatte den berømte døpefonten fra kirken Notre Dame-aux-Fonts (regnet som et av de "syv underverkene i Belgia"), klokkespillet fra Val-Saint-Lambert-klosteret og et vakkert sett med skulpturer fra sognekirken Saint-Thomas, som ble ødelagt på begynnelsen av 1800-tallet. Mellom 1999 og 2006 gjennomgikk kirken en grundig renovering.
Ytterveggene i sandstein i tverrskipet og det sentrale skipet har beholdt dekorasjoner i form av pilasterstrimler (flate, vertikale fremspring i ytterveggen), karakteristisk for romansk arkitektur i Meuse-regionen. De utstikkende vertikale pilasterstripene veksler med halvsirkelformede nisjer og er toppet med en arkadeformet frise som går under gesimsen (det såkalte Lombard-arrangementet).
Vestverket, også laget av sandstein, som reiser seg på vestsiden, er et eksepsjonelt eksempel på den romanske stilen fra 1100-tallet fra Meuse-regionen. Den har formen som en kubisk form med dimensjoner: høyde 22 meter, lengde 28 meter, dybde 12 meter. Pilasterstrimler og arkader, støttet av smale kalksteinssøyler, diversifiserer fasadene i tre nivåer. Den massive formen til Westwerk danner grunnlaget for to tvillingtårn, bygget på en nesten nøyaktig firkantet plan. Tårnene har to etasjer med doble, dekorerte vinduer (biforia) og er, som tidligere, dekorert med pilasterlister. Tårnene er toppet med trekantede gavlpedimenter og et valmtak med diamantformede skråninger.
Vestverket, også laget av sandstein, som reiser seg på vestsiden, er et eksepsjonelt eksempel på den romanske stilen fra 1100-tallet fra Meuse-regionen. Den har formen som en kubisk form med dimensjoner: høyde 22 meter, lengde 28 meter, dybde 12 meter. Pilasterstrimler og arkader, støttet av smale kalksteinssøyler, diversifiserer fasadene i tre nivåer. Den massive formen til Westwerk danner grunnlaget for to tvillingtårn, bygget på en nesten nøyaktig firkantet plan. Tårnene har to etasjer med doble, dekorerte vinduer (biforia) og er, som tidligere, dekorert med pilasterlister. Tårnene er toppet med trekantede gavlpedimenter og et valmtak med diamantformede skråninger.
I presbyteriet er hovedalteret dekorert med et maleri av Englebert Fisen (1655–1733), som skildrer martyrdøden til St. Bartolomeus. Kirkens fem skip inneholder mange kunstverk. I høyre del av tverrskipet finner vi et maleri, Heving av helgen Kryss , som ble malt av den mest talentfulle maleren fra 1600-tallet i Liège, Bertholet Flemala (1614–1675). I venstre del av tverrskipet henger maleriet Korsfestelsen fra 1684, malt av Engelbert Fisena. Dette maleriet, laget for hovedalteret i Sainte-Madeleine-kirken, regnes som en av de største prestasjonene til denne maleren fra 1600-tallet. I det gamle alteret, synlig i høyre sideskip, kan du beundre Den siste nattverd (1708), et maleri av Theodore-Edmund Plumier (1671–1733).
Du kan også beundre treskulpturer malt for å imitere hvit marmor. Kunstnerskapet til Liege-skulpturskolen fra 1700-tallet er synlig her. Det monumentale orgelet, som ble tatt i bruk 7. januar 1852, er laget av Merklin og Schütze-fabrikken. Orgelverket er et verk av skulptøren P.N. Radino.
Den viktigste skatten i kollegiatkirken er utvilsomt døpefonten, regnet blant Belgias syv underverker. Den kommer fra kirken Notre Dame-aux-Fonts. Notre Dame-kirken, som ligger i nærheten av katedralen Saint-Lambert, var dens dåpskapell. Begge kirkene ble revet i perioden etter den franske revolusjonen og slutten av Lièges uavhengighet. Lokket på døpefonten, som i likhet med vaskefatet skulle være laget av messing og dekorert med figurer av profeter og apostler, er gått tapt. Døpefonten er et fantastisk eksempel på en dyktig kombinasjon av elementer fra antikken, bysantinsk kunst og mosaikktradisjonen. Det eneste temaet som går tilbake i de fem påfølgende scenene i form av preginger på veggen av karet er dåpen.
Øsen er plassert på en steinpiedestal og ser ut til å være støttet av okser, hvorav det opprinnelig var tolv (ti gjenstår). De er et symbol på de tolv apostlene. De stiliserte trærne bærer tegn på bysantinsk innflytelse. De skiller de fleste scenene og sørger også for en overgang mellom dem. I alle scenene er den sentrale figuren – predikanten eller baptisten – litt høyere enn de andre menneskene som omgir ham. Denne typen presentasjonsmetode har vært mye brukt i folkekunst til alle tider og land, men her har kunstneren komponert scenene på en slik måte at misforholdet virker naturlig. Inskripsjonene som er hugget inn i karet lar oss identifisere alle heltene. Vi har her: døperen Johannes' profeti, nykommerens dåp eller omvendelsens dåp, den sentrale scenen Kristi dåp, Kornelius' dåp, Kratons dåp.
Døpefonten ble laget ved hjelp av tapt voks-metoden. Det innebærer å forsiktig dekke en voksmodell med leire. Etter tørking brennes den forberedte formen i en ild. På dette stadiet renner voksen ut og går tapt. Smeltet messing helles deretter i formen. Etter avkjøling og fjerning av leiren poleres den med fin sand og dekkes deretter med et tynt lag med gull.
Døpefonten ble laget ved hjelp av tapt voks-metoden. Det innebærer å forsiktig dekke en voksmodell med leire. Etter tørking brennes den forberedte formen i en ild. På dette stadiet renner voksen ut og går tapt. Smeltet messing helles deretter i formen. Etter avkjøling og fjerning av leiren poleres den med fin sand og dekkes deretter med et tynt lag med gull.
|
Adresse:
Place Saint Barthelmy 8 4000 Liège |
Åpningstider:
Mandag –lørdag: 10:00–12:00 og 14:00–17:00 Søndag: 14:00 - 17:00 Hellige messer: Tirsdag–lørdag: 18:00 Søndag: 9:30 |
Billettpris:
2 euro |